Jeg er oppvokst på denne gården.
Da jeg var liten var det melkekyr her, det var liv, arbeid og faste rutiner. Gården var i drift, og det skjedde alltid noe. Men det tok slutt da jeg var tenåring. Etter det ble det stille, og litt etter litt begynte gården å forfalle.
Likevel har tanken om å flytte tilbake alltid vært der. Ikke nødvendigvis som en konkret plan, men mer som noe jeg visste at jeg en dag ville prøve å få til.
Høsten 2004 traff jeg hun som i dag er kona mi. Jeg visste hva gården betydde for meg, men det var ikke gitt at det var et liv hun ønsket. Hun hadde likevel en drøm om gårdsliv selv, bare på sin måte.
Hun var tydelig tidlig på hva som skulle til. Hvis vi skulle gjøre dette, så måtte vi gifte oss, vi skulle få barn, og hun skulle få pusse opp slik hun ville. Det var sagt med et smil, men jeg visste at hun mente det.
I 2012 giftet vi oss på Svalbard, og i 2015 ble hun gravid med vårt første barn. Da begynte ting å falle på plass, og det som lenge hadde vært en tanke, ble plutselig noe vi faktisk skulle gjøre.
Vi kjøpte gården og flyttet til Selandsdalen. Oppussingen startet, og det ble raskt tydelig at dette kom til å kreve mye av oss begge. Det var perioder med kaos, men også en følelse av at vi bygget noe sammen.
Midt oppi dette begynte jeg å tenke på bier.
Jeg fant en gammel gårdsbok hvor det stod at det en gang hadde vært drevet med birøkt her. Det gjorde noe med meg. Det var som om gården selv fortalte hva som hadde vært, og hva som kanskje kunne bli igjen.
Likevel gikk jeg med tanken en stund uten å si noe. Jeg jobbet i Nordsjøen, og visste at hvis dette skulle bli noe, så måtte vi gjøre det sammen. Og jeg var ikke sikker på hvordan det kom til å bli mottatt.
I 2018 tok jeg det opp.
Forsiktig.
Responsen var omtrent som forventet. Hun lurte på hva i all verden hun skulle med bier.
Men så begynte hun å lese og se litt selv, blant annet på YouTube. Og det tok ikke lang tid før hun også ble fascinert.
Det var egentlig da jeg skjønte at dette kunne bli noe.
I 2019 fikk vi våre første bikuber fra Lyngdal. Da var vi i gang.
Det vi trodde skulle bli et lite prosjekt, ble raskt noe mer. Biene krevde tid og tilstedeværelse, men de ga også noe tilbake. De ga liv til gården igjen, på en annen måte enn før.
For meg handler dette ikke bare om honning. Det handler om å ta vare på noe, om å bygge videre på historien til gården, og om å skape noe som vi kan gjøre sammen som familie.
Det er ikke alltid enkelt, og det er mer arbeid enn jeg kanskje så for meg i starten. Men det føles riktig.
Dette er bare starten.